Toget på Lillesand-Flaksvandsbanen (LFB) var gjennom to generasjoner et fast innslag i bybildet i Lillesand og langs ‘lina’ mot Birkeland og Flaksvand. I årene 1896 – 1953 holdt de to lokomotivene jevnlig dampen oppe og var årsak til mange tildragelser. At de folkelige minnene om toget tas vare på, er av stor betydning for at ettertiden kan forstå og sjarmeres av hvordan togtrafikken den gangen gikk for seg. Det begynner å bli få igjen som husker dette nå.
Her forteller Øyvind Knudsen fra egne og andres opplevelser med banen, i ‘gamle dager’, da den fortsatt var en levende institusjon for lokale Lillesandere.
TOGET
Når folk sa ‘toge’, skjønte alle hva det dreide seg om. Noen annen forklaring var unødvendig. På Birkeland sa ungene bare det. “He det pebe?” sa de. Akkurat da ventet mødrene barna sine inn. Kveldsmaten stod på bordet, og de minste skulle snart i seng. Toget pleide å være så noenlunde i rute, og når det passerte Møllebrua på Birkeland og gav fra seg noen hese pip i dampfløyta, visste ungene hva det betydde. Klokke hadde ikke barna den gangen, både de og foreldrene deres fulgte togets rytme.
Lillesand – Flaksvandsbanen var i sin tid en av verdens korteste jernbanestrekninger, smal-sporet og med en stigning mellom Langbrygga og Stene som få andre kunne skryte av. Jernbanen var rett og slett unik. Det visste også folk langt utenfor Lillesand og Birkenes kommuner. Jeg traff en gang en jernbanemann i Bergen og kom i snakk med ham om Lillesand-Flaksvandsbanen. Han visste mer enn jeg ante, både om togsettet, virksomheten og de to små, vakre lokomotivene som dessverre ble borte for bestandig.
Så vidt jeg vet, var det intet gjerde noe sted langs jernbanen. Derfor kunne jo alt og alle komme seg inn på sporet. Selv levde jeg tett innpå toget, i alle fall når jeg var på besøk hos besteforeldrene mine på Birkeland. Jernbanesporet gikk like inntil huset deres, ikke mer enn sju – åtte skritt fra bryggerhusdøra. Den døra ble forresten svært så nyttig en gang for togets personale. De skulle ha noen tunge kasser ned fra ei vogn og inn på posthuset som lå like bortenfor bestefars hus. Ingen var hjemme akkurat da, og bryggerhusdøra fristet til bruk, forståelig nok, grei å skyve kassene på. Den satt på enkle hengsler og lot seg lett løfte av. Men tenk, så dukket bestemor opp akkurat da arbeidet var i full gang. Og nå fikk både lokomotivfører og alle de andre virkelig ei lekse de ikke hadde ventet. Skjønte de ikke at alle bygdas katter, hunder, rotter, hoggormer, veps, fluer osv. kunne innta bryggerhuset og forsyne seg av godsakene der inne. Og dessuten, hvis døra fikk skader, skulle jammen jernbanen erstatte den. Bestemor brukte en stemme som overgikk selv den argeste furie. Hele Birkeland kjente henne som et hjertegodt menneske, men det var grenser for hva hun kunne finne seg i. Døra kom på hengslene igjen i en fart som var ukjent for jernbanefolkene, og siden den gangen har det hersket en varig fred mellom dem og bestemor. Hun hadde ti unger i huset. Lokomotivføreren tok alltid hensyn når han passerte bestemors hus så stillferdig og langsomt som det var mulig med et damplokomotiv.
Like bortenfor huset var det en sporveksler. Det gikk nemlig et sidespor til posthuset mens hovedlinjen fortsatte rett fram mot Birkeland sentrum. Stundom kom onkel Hjalmar fra Lista på besøk samtidig med oss, og da klarte de to fetterne mine og jeg sammen å skyve loddet på sporveksleren over vippepunktet. Med et smell åpnet sidesporet seg, og vi kunne styre toget til posthuset, en makt vi var uskikkelige nok til å fryde oss over. Vi ble aldri grepet i synda. Men vi fikk den straff vi fortjente. Lillesøster til fetterne diltet alltid etter oss guttene og hadde ikke vett nok til å holde fingrene, eller rettere sagt, føttene fra fatet. Hun fikk ene foten ned mellom jernskinnene i det øyeblikket vi vippet det tunge loddet på sporveksleren over. Hyl og skrik og tårer som sprutet, mens hun satt som reven i saksa. Godt at toget ikke kom akkurat da. Huff og huff! Heldigvis fikk vi sporveksleren tilbake og trøstet vesla så omsorgsfullt at hun ikke sladret.
Som sagt, lokomotivføreren tok hensyn så sant han kunne. Det fikk tante Johanna erfare. Hun var gift med onkel Olav, en av de ti barna til bestefar og bestemor. Han hadde, som allerede nevnt, vokst opp med toget nesten i fanget, men som om ikke det var nok, så kjøpte han et hus like ved jernbanesporet, noe nærmere endestasjonen på Flaksvatn. Det må ha vært en livsstil for ham å leve i nærkontakt med toget. Så en dag hadde tante Johanna hengt opp en masse hvitvask til tørk på tunet så nær sporet som det vel var mulig. Det var trangt om plassen der i gården. Så hørte hun plutselig toget kom pesende ikke langt unna, og den svarte røyken la seg tungt i sporet etter det. Johanna handlet momentant. Hun hoppet og danset og viftet med armene som en vanvittig og fikk lokomotivførerens oppmerksomhet. Kanskje var det Tønnes Have. Han kunne ikke se noe unormalt på sporet, men vågde ikke annet enn å stoppe slik som kvinnemennesket bar seg. Han ville ha beskjed og stakk hodet ut av sidevinduet for å høre. “Du ser vel at e har vask på snora,”ropte Johanna. “E vi’kkje ha an full a sod.” Så måtte Tønnes bare gi seg og vente til tante hadde fått inn tøyet. Det må en vel kunne kalle virkelig samarbeidsvilje.
Alvorlige ulykker hendte visst aldri med toget, og svært sjeldent nestenulykker. Underlig nok, forresten, for sporet ble flittig brukt av fotgjengere. Særlig var dette vanlig mellom Tveide og Birkeland sentrum. Her kunne det være temmelig folksomt. “Mi tar lina,” sa folk og gikk av sted. Det trengtes en spesiell teknikk for å gjøre det behagelig. Helst måtte en trø konsekvent mellom svillene, hvis en ikke hadde ekstra lange bein, for da kunne en trø bare på svillene. Det måtte bli enten eller. Ellers føltes det som om det ene beinet var kortere enn det andre. Denne vandringen kunne være livsfarlig for folk med dårlig hørsel. En gammel gubbe hadde tatt lina i alle år, men opplevde en dag at det var på tide å tenke nytt. Toget var ikke helt i rute den dagen. Det kom seinere enn vanlig, og gubben trodde det var på endestasjonen da det plutselig kom pesende bakfra som en astmapasient som holdt på å få anfall. Gamlekaren hørte ikke noe før lokomotivføreren fikk panikk og satte full damp på fløyta. Det kvein i bremser så gnistene føyk til alle kanter, kunne folk fortelle. Og de som aldri hadde sett ei loppe hoppe, fikk oppleve det nå. Gamlen hadde nok ikke beinskjørhet. Han reiste seg bare opp etter loppehoppet, børstet noe støv av frakka og knyttet neven mot mannen i lokomotivet, akkurat som om det var dennes skyld. Han var jo livredder like mye som lokomotivfører den gangen.
Så hendte det at ei ku hadde forvilla seg inn på sporet et eller annet sted. Bonden burde jo ha passet bedre på dyret sitt, men hva kan ikke skje under vårvinna eller andre spesielle arbeidskrevende perioder for en gårdbruker. Kyr får det av og til for seg at gjerder ikke er noe å respektere. Eller de blir grepet av uimotståelig eventyrlyst. Og da kan jo litt av hvert skje, ikke bare for kyr, forresten. Nok om det, i alle fall stod kua midt på sporet, steil og uredd for både damp, støy og støt i fløyta. Ingenting kunne få den av sporet, selv flere jernbanefolk klarte ikke å rikke kua. Lokomotivføreren kjørte så nær henne at det bare var noen tommer imellom. Men hun glodde bare dumt på det dampende jernuhyret. Det var da at et fortryllende lite jentebarn kom ut av brekkvogna(passasjervogna) sammen med mor si. Jenta gikk bort til kua, snakket til henne med en stemme så forlokkende at kua forandret meining momentant og fulgte barnet ut på et lite jorde like ved. Så var det problemet løst. Men – da toget kom tilbake seinere på dagen, lastet ned med props(korte tømmerstokker) og annet virke, stod kua der igjen, på samme sted og like sta som et esel nå også. Hvordan det da gikk, vet ikke jeg.
Verre enn kuer på sporet er småbarn som vil utforske verden på egen hånd. Slike utflukter kan bli ganske dramatiske, det vet vi godt. Plutselig fordufter en liten tass og blir sporløst borte før foreldrene får sanset seg, skrekk og gru. Ungene blir stundom funnet igjen på de forunderligste steder. Den lille karen vi nå snakker om, ble sannsynligvis trøtt på sin oppdagerferd. Og hva var mer naturlig enn å ta seg en dubb på jernbanesporet, i gropa mellom to sviller? Det kunne selvfølgelig ha endt med forferdelse. Men det gikk godt. Det er slikt som får en til å tro på englevakt. Ungen ble funnet før toget kom.
Verden har forandret seg, heldigvis eller uheldigvis, alt etter som en ser på det. Lillesand-Flaksvannbanen er bare et minne. Landturene med toget på søndager, den gode opplevelsen ved å sitte i passasjervogna istedenfor å humpe spysyk og svimmel i en kvalm buss, følge arbeidsfolkene på endestasjonene, mens de snudde lokomotivet, legge øret på skinnene som en ekte indianer for å høre lyden av toget, mens det var langt borte, legge femøringer på skinnene og ta dem opp, blanke og glatte når toget hadde passert, misunne mannen som kjørte dresinen på lina fordi det så så gøy ut osv., osv. Alt er nå borte, lokomotivførerne også, fyrbøterne, konduktørene, stasjonsmestrene, banevokteren og lokomotivpusseren. Jeg tenkte, som barn, at lokomotivpusseren hadde ei kjempestor eske med svart skokrem og en diger børste som han brukte. Alt er nå bare minner, men gode minner. De skal få leve. Mytene også. For hva er livet og fortida uten my