Tomta – den sentrale møteplass og tumleplass for mange barn og voksne på 1950 og -60 tallet.

Bensinstasjonen på Tomta, før den ble flyttet derfra i 1970.  Tegnet av Pål Osjord.

Alt som betydde noe i Lillesand, foregikk her, forteller tidsvitner.

–Det var Tomta som samla oss bygutter i den tida, sier Ole Paulsen, oppvokst i et hus i Oddekleiva. Skulle du vite noe om det som skjedde i byen, var det bare å holde deg i nærheten og følge med.

-I stasjonsbygningen hadde jeg min første jobb, forteller Ingjerd Sangreid Rønnevig, storesøster til Ole Paulsen, jeg jobba med papirer og dokumenter som en slags sekretær, sier hun. Det var absolutt stedet for å følge med på det som foregikk med folk og saker rundt om.

-Her tilbrakte jeg mye av min oppvekst, forteller Bjørn Børresen, hvis far drev MIL-stasjonen i mange år. Jeg ble født i den gamle stasjonsbygningen i 1965, der familien bodde en kort tid, før vi flytta til Rosenberg. Fra før jeg kan huske, var jeg en del av inventaret på Tomta, og Tomta var verdens sentrum for meg. Jeg var venner med de fleste bussjåførene og satt med på bussene rundt om i distriktet. De kom jo alltid tilbake til Tomta igjen.

Havnetomta, slik den er i dag (i 2022) har forandret karakter og utseende fra slik den var på 1950-60-tallet. Fra 1948 og vel en generasjon framover var ‘Tomta’ byens sentralstasjon for busser og mange slags transport og ekspedering, både til lands og til sjøs. Her var bensinstasjon med smørebro, godsekspedisjon med eget lager, venteværelse for passasjerer, kiosk, frisør, butikker, verksteder, garasjer og ulike installasjoner. Mot sjøen var det brygger der det ble lastet og losset. Fra innlandet kom tømmer og props, først med Flaksvandsbanen, senere med tømmerbiler. På fjorden lå det ofte lange rader med tømmerbunter, som slepebåter kom for å taue av sted i sneglefart.

Naturligvis betydde alt dette et yrende liv til alle tider, noe som tiltrakk seg skuelystne av mange slag og større mulighet for sosiale kontakter enn de fleste andre steder.

Ingrid Davidsen drev stedets frittstående kiosk. Hos henne kunne du kjøpe varm ertesuppe i beger eller buljong, og varme pølser i brød eller papir, for uten den tidens mange kioskvarer: Aviser, blader og godterier. Kiosken var også møtested for byens ungdommer, som ofte stod og hang her på lørdagskveldene med et beger varm suppe i hånda og mopeden eller scooteren inntil.

I Torgeir Vallesverds murhus på hjørnet, der Danske pub nå finnes, var det en lang tid frisør, senere bokhandel og Narvesenkiosk. Men midt mot gata, som det mest iøynefallende, lå MIL-stasjonen (senere BP) under et tak på fire murte søyler. Her fikk sjåførene full service, påfyll av drivstoff og sjekking av dekktrykk og olje. Like ved var det rampe for oljeskift og understellsbehandling. Langsmed stod skap med varehyller. Hele dagen stod skapdørene åpne, så folk kunne forsyne seg med det de skulle kjøpe, lenge før ordet ‘selvbetjening’ var oppfunnet. Mot plassen på en av skaphyllene stod selve pengekassa med dagens beholdning. Da Øyvind Østberg en dag varslet at pengene var stjålet, svarte Børresen: Nei, det kan ikkje stemme. Går det an at folk gjør noe sånt? Etter det måtte de låse dørene, hvis skapene ikke var under tilsyn.

Paul Paulsen laster mel fra øya til sin nye pickup en gang rundt 1952. Tegnet av Pål Osjord.

Ole Paulsen er sønn av Paul Paulsen, som i mange år drev fraktselskap i byen. Sin første lastebil kjøpte Paul i 1952, en liten Morris pickup. Senere gikk det i lyseblå Opel lastebil. Før den tid brukte han hest og vogn, og kaltes vognmann. På bestilling henta han og leverte all slags stykkgods lokalt. Og det var nok å gjøre. Paul var en kjent og respektert person i bybildet i mange tiår. Han måtte stole mest på egen muskelkraft, men også på sin lange erfaring i å håndtere store og tunge kolli ved hjelp av reimer, planker og traller. Hans eldste sønn, Peder, hjalp til og overtok firmaet da faren la opp. Peder holdt geskjeften gående enda noen år.

-Vi pleide å bruke snarveien bak Skrivergården (Dyrstads hus) når vi skulle på skolen (Brentemoen skole), forteller Ole. Her var det ofte så høyt med brennesler at vi måtte løpe gjennom med hendene opp. En gang oppdaga noen kamerater og jeg at Langfeldt på Hotell Norge holdt på med noe spennende i bakgården. Nysgjerrige som vi var, spora vi opp og rappa med oss et spann med natriumklorid. Dette går det an å fyre opp, var det en av guttene som visste. Så tok vi spanna med opp på heia bakenfor Oddekleiva og tente på. Og som det freste og lyste..! -Et lys som kunne ses over hele byen! Etterpå gjorde vi som vi pleide, når vi trodde vi hadde drevet med noe ulovlig og farlig: Vi løp det vi kunne i hver vår retning. Og selvfølgelig var det ingen som senere oppdaga hvem som stod bak.

Ole minnes dessuten en merkelig ordning: Mel som ble levert fra Christiansands Møller til forretninger og bønder i Lillesand, var pålagt å bli frakta med kystbåten Øya. Melsekkene ble kjørt til båten på havna i Kristiansand og i sin tur lasta av på brygga i Lillesand. Derfra måtte sekkene fraktes videre til adressen, bl.a. av Paul Paulsen. Frakta var subsidiert for å støtte fraktebåten økonomisk i en tid der den trengtes for å opprettholde leveranser og passasjertrafikk til de mange uthavnene og fastboende i skjærgården. Ellers var det mange varer som kom sjøveien, og som ble heist i land på lasteplanet til en av Paul Paulsens biler, for deretter å bli løfta på plass av sterke armer framme på bestemmelsesstedet. De fleste av byens kjøpmenn fikk sine forsyninger på denne måten.

Narvesens ekspedisjon i stasjonsbygget med Paul Paulsens Opel lastebil foran på slutten av 1950-tallet. Tegnet av Pål Osjord.

Ellers var det bussene som dominerte Tomta. Flere ulike busselskaper trafikkerte veiene rundt Lillesand, og alle hadde stopp på Tomta. Det gjaldt både melkerute inn i landet, godsruter langs kysten og innover, ulike lokalruter og ikke minst langdistansebussene som kjørte riksveien. Her lå Lillesand midt mellom befolkningstyngre områder i øst og vest og hadde stor gjennomgangstrafikk.

Ole minnes spesielt én bussjåfør, som var populær blant barna. Han hette Knudsen og kjørte en godsrute mellom Risør og Kristiansand. Barna passa godt på når det var venta at den bussen kom. Da samla de seg rundt sjåføren der han steg ut, kasta jakka og henta fram en sykkel. Hva slags  oppvisning ble det i dag, tro? Til barnas begeistring slang han seg på sykkelen og fant på alle slags ablegøyer og kunster. Spesielt populært var baklengssyklinga. Da sykla han med ryggen mot styret og gjorde gymnastikk på sykkelen samtidig. At en bussjåfør er en mann med godt humør, måtte passe bedre på han enn noen annen.

Men mer om busstrafikken, de mange bussene og selskapene, sjåførene og ulike folk i farta kommer i en egen artikkel.

Denne artikkelen er skrevet av Bjørn Knudsen, selv et tidsvitne.

Alle illustrasjoner: Pål Osjord.

Andre muntlige kilder: Ole Paulsen, Ingjerd Sangreid Rønnevig og Bjørn Børresen