Bjørn Knudsen var medlem av den store Knudsen-familien i Lillesand på 1950 og 60-tallet. Foreldrene hans drev dagligvarebutikk i Bergstø, lenge før det var noe senter på Thingsaker. Her deler han minner og stemninger fra sin barndoms jul for vel 60 år siden:

Jul hos familien Knut Knudsen på Kokkenes i 1952. F.v.: Kari, Bjørn, Øyvind og Knut Egelid Knudsen.
Barndommens minner dukker opp igjen hver jul.
Når de samme duftene, smakene, lysene og sangene vi husker fra barndommen, strømmer mot oss på nytt i adventstiden, kommer minner levende opp igjen. Tradisjoner får oss til å leve, puste og forstå med alle sanser, selv om mange av menneskene og noen av duftene forblir minner og ikke finnes mer. De heldige av oss har gode juleminner.
Den store Knudsen-familien, som ble værende i Lillesand.
Jeg var det yngste av mange barnebarn til bakermester Johan S. Knudsen. Da jeg ble født i 1951, var det allerede en voksende generasjon av oldebarn, mange på min alder. Min farmor satte til verden tolv barn. Elleve vokste opp. De fleste av dem med sine familier og barn ble boende i Lillesand. Både farmor og farfar var gått bort før min tid. Men onkler og tanter, fettere og kusiner i alle aldre var spredt over hele byen. Mine tydeligste barndomsminner er fra Kokkenes og Bergstø og bakerigården i Østregate 8 på 1950-tallet i overgangen til 60-tallet, men også fra Julebauen, Rosenberg og Sandsmyra, der 5 av mine tanter og tre onkler bodde. Den store Knudsen-familien elska å komme sammen i juletida. Knudsens bakeri i Østregate ble allerede fra 1934 drevet av onkel ‘Stoffer’, som egentlig hette Kristoffer, og fra 1950-tallet også av to av mine voksne søskenbarn, Eigil og Johanna, pluss ansatte bakere, butikkdamer og ærensgutter. Knudsens bakeri leverte bakervarer til flere butikker i distriktet. På selve julaften pleide kjernefamiliene å være sammen i hjemmene sine. Men resten av jula treftes de så ofte de kunne, der det var best plass til alle. Og det var gjerne i storstua i Østregate over bakeributikken, der familien bodde fra 1925.
Butikken i Bergstø.
Min pappa jobba ikke i bakeriet da jeg var liten, fordi han var blitt allergisk overfor melstøv. Han og mamma drev landhandel på Bergstøsletta. Fram til 1956 lå den i Signe Knudsens hus med døra rett ut mot riksvei 40, hovedveien mellom Østlandet og Vestlandet. Vinteren 1956 flytta butikken inn i et nytt, hvitt murhus på andre side av veien, i krysset mot Solheimskleiva. Her var butikklokale med garasje og lager i første etasje og bolig i andre og tredje etasje. Etter vi flytta hit fra Kokkenes, bodde vi bokstavelig talt oppå butikken, noe som kom til å prege livsstilen til hele familien, ikke minst i den travle førjulstida. De fleste voksne i Knudsen-familien var handelsfolk eller håndverkere. Et par av onklene var sjøfolk og «seilte ute». Oppladningen mot jul bar preg av dette både for store og små.

Den siste butikken i Bergstø da den var ny, ca. 1956. F.v. utenfor: Øyvind Knudsen, Anna Heldal og ukjent dame. (Fra Knudsens familiealbum)
Juleforberedelsene starta tidlig.
Advent var den travleste tida i året. Mine foreldre var sterkt engasjert i Frikirka, som min farfar hadde vært med å stifte i Lillesand rundt 1890. Her var julemåneden selvsagt høysesong for alle slags arrangementer. Det måtte pyntes og forberedes i lange baner til julemøter og julefester og øves i sangkor og musikkgrupper til julekonserter og framføringer. For en liten gutt var det derfor et utall av spennende ting i familiens omkrets å være med på.
Forberedelsene starta allerede mens sommeren var på hell, i slutten av august. Da var jeg med mamma og pappa til Hotell Norge. Der hadde en grossist stilt ut årets julevarer. Glitter, pynt og stas; lys, stjerner, nisser og figurer av dyr og bamser; julepapir i flotte farger, julekort, ja, til og med hvit bomull og kunstig snø. Midt i sommervarmen! Varer som ikke kunne utstilles, stod oppført i kataloger. Alt var som en eventyrverden for et lite barn. Den nye butikken i Bergstø var blitt til en forvokst landhandel, med et allsidig sortiment av forbruksvarer. Og når jula nærma seg, måtte utvalget økes. Kundene skulle ha noe ekstra. Julevarene måtte bestilles i god tid, for at de skulle være på plass når kundene begynte å spørre etter dem. 1950-tallet opplevdes av mange som starten på en ny tid. Det var slutt på rasjonering og varemangel. Nye varetyper dukka stadig opp, og folk flest hadde råd til å kjøpe mer enn før. Frossenvarer i butikken var nytt. Før hadde mamma og pappa laget iskrem i butikken sjøl og holdt den nedkjølt ved hjelp av tørris. Nå gikk det an å bevare ferskvarer nedfrosset og tine akkurat når man hadde bruk for dem. Mange var det som skaffa seg frysebokser privat. Eller du kunne leie et skap i frysekjelleren på Lillesand Meieri og få nøkkel til å låse deg inn der. Men pappa huska «de harde 30-åra», som han sa, «og sjøl om mi har det godt nå, kan det fort snu», minte han oss på. Det var vanskelig for en gutt å skjønne hva han mente. Og det snudde heller aldri i løpet av min barndom.
Desember.
Da desember måned nærma seg, fulgte jeg nøye med de ulike julevarene komme inn til butikken, i posten, eller med lastebiler og varebiler. Det var mat, søtsaker, godteri, toalettartikler og pyntesaker. Lerretssekker, papirsekker, kasser, tønner, bokser og poser måtte åpnes og sjekkes. Så skulle alt på plass i butikken: Sydfrukter, appelsiner, mandariner og druer. Appelsinene kom i tunge trekasser. Druekassene var ekstra spennende å plukke ut av. Klasene var gjemt i korkspon, og måtte graves fram med fingrene. Så var det mange slags nøtter, fiken og dadler. Spekesilda kom i eiketønner og ansjosene i store bokser. Mange varer ble oppbevart i løsvekt og ble pakket etter hvert. Det ga en egenartet blanding av dufter, den tidens butikklukt. Sammen med krydderiene og de andre julevarene varsla de jula som nærma seg. Og fra bakeriet kom kaker og bakst som ikke var å se ellers i året. Mest populære for barna var kakemennene. Forresten var det ikke bare menn, men også damer og nisser og dyr. Det vanka mang en kakemann som belønning for å bære varer og sette i hyllene. Ett år var det en kakemann jeg ble så glad i at jeg tok vare på ham i lang tid og hadde ham med i senga om kvelden til langt over jul. Han så så snill og koselig ut at jeg snakka med ham av og til. Til slutt var han blitt hard og uspiselig. Og godt var det! En gammel kakemannvenn bør jo ikke spises!
1.Søndag i advent.
Et vendepunkt mot jul var første søndag i advent. Fra morgenen var ett lys tent i adventskransen hjemme, og butikkene i byen hadde juleutstilling etter stengetid. Lørdag ettermiddag, etter at kundene var gått og butikkgolvene vaska, satte mamma og pappa i gang å pynte butikken i Bergstø. Særlig mamma var flink til å finne på spennende ting. Hun spredte godsaker, figurer og fin pynt utover gulvet, så det så ut som et helt julelandskap med alle slags fristelser. Så hadde hun på kunstig snø og små lys. Folk som tok turen over Bergstøsletta fra byen for å se, måtte ikke bli skuffa, sa hun. Imens hang pappa og jeg opp adventstjerna i stuevinduet. Den var av rød papp med små huller i og kunne foldes ut fra en flat trekant. Med en lyspære inni ble det en riktig fin stjerne med rødlig lys, som kunne ses av alle som kom forbi butikken. Hvert hjem med respekt for seg selv hadde en slik rød-aktig adventstjerne i stuevinduet. Den skulle minne oss om Betlehemstjerna det stod om i Bibelen, som varsla at en stor konge var født.
Da søndagskvelden kom, kledde vi oss opp og gikk til byen for å se på utstillingen i de andre butikkene. Det var lite biltrafikk og ganske stille. Folk treftes og snakka med hverandre om været, om juleforberedelsene og om det de så i butikkvinduene. Hvem hadde den fineste utstillingen, tro? Det kom jo selvfølgelig an på hva du likte. En egen lekebutikk var det ikke i Lillesand. Men Kvannes farvehandel i Vestregate hadde alltid mange leker i vinduet. Biler, tog, byggeklosser, modeller, figurer og flere morsomme nisser. Gjennom dørvinduet kunne du se et modelltog på golvet, der folk pleide å stå og vente på tur foran disken. Hos Eriksen i Strandgata stod det en liten bondegård med små lekedyr. Så var det bare å tipse mamma og pappa og storebror, eller kanskje noen av tantene og onklene, om hva jeg ønska meg. Fra tante Anna og Gudny på Rosenberg fikk jeg ofte de fineste presangene. Derfor var det viktig å si til dem hva som stod på ønskelista.
Ellers var det flere butikker som hadde nisser i vinduene. De gøyeste bukka mot oss av og til og banka i ruta. Noen steder stod også Maria, Josef og Jesusbarnet i en liten krybbe, med dyr og gjetere rundt. Men de stod stille. Så var det godterier, fin julemat, bøker og blader. Men det var ikke like interessant, for slikt hadde vi i butikken vår også. Og mamma hadde lagd den fineste utstillinga, syntes jeg. Likevel var det jo nyttig å se etter noen presanger jeg kunne kjøpe til de voksne. I Magnhild Fjelldals butikk og i glassmagasinet til Margot Johnsen var det noen vaser og pynteting, som mamma kunne bli glad for. Men hysj! Hva skulle pappa få? Hjemme hadde jeg en liten boks med skrulokk, der noen mynter var oppbevart i hemmelighet, nettopp for å kjøpe julepresanger. Det var bare å komme på noe.
Høydepunktet denne kvelden kom da alle på byen samla seg i Østregate mellom posthuset og Gunvaldsens kiosk. Det var den største godterikiosken i Lillesand. Den lå vegg i vegg med boligen til Gunvaldsen-familien, men hadde et lavere tak. Nedenfor stod det tett i tett med folk. Mange barn satt på skuldrene til de voksne. Den spente forventningen var til å ta å føle på. Så – der kom selveste julenissen i rød drakt med hvitt skjegg og med en stor sekk på ryggen, klatrende ut fra et vindu hos Gunvaldsen og landet på taket til kiosken. Her gikk han fram og tilbake og ropte: «God jul»! ut over folkemengden. Så åpna han sekken og begynte å hive karameller og godterier ut over hodene. En skog av armer strekte seg etter sakene. Noen fanget dem i lufta, mens andre begynte å lete på gata etter det som falt ned. Ikke alle klarte å finne noe, men det betydde ikke så mye. Det var å se nissen og alle barna vi var kommet for. Igjen og igjen tok han neven nedi sekken og kasta godterier ned fra taket. Hver gang gikk det et gisp gjennom mengden. Og noen ropte: «Til meg også!» Dermed tok han noen biter i hånda og heiv i den retninga. Så ropte han at «Nå må dere være snille med hverandre i jula!» før han vinka og sakte forsvant inn samme veien han var kommet. Nå var det advent! Nå måtte jula komme! Men det var mer å forberede…Stakkars mamma og pappa! Etter den koselige turen på byen måtte de hjem og rydde det meste av utstillingen vekk igjen, så butikken kunne åpne som vanlig på mandags morgenen.
Adventskalenderen.
Hver morgen i desember var det første jeg gjorde å åpne ei luke og se et nytt bilde i adventskalenderen pappa hadde skaffa meg. Når jeg kom til 24, var det jul. Jeg var ekstra heldig som hadde min egen kalender. Mange jeg kjente, hadde ikke det. Noen måtte dele med søskena sine og fikk bare åpne hver tredje eller fjerde dag. Mest syntes jeg synd på han som måtte nøye seg med kalenderen fra i fjor eller året før. Det var jo ikke spennende i det hele tatt. «Men det går helt fint», sa han. «Jeg husker ikke bildene fra i fjor likevel. Og mange av de er lik på hverandre likevel.»
Jula synges inn.
På en av adventsøndagene skulle jula synges inn i kirkene. I Frikirka var blanda-koret hovedattraksjonen. Mamma og pappa sang med der, og onkel Helmer dirigerte. Så var det ungdomskoret, som fetter Johan ledet. Kirka pleide også å få besøk av et stort sangkor fra Grimstad. I tillegg var det musikkgrupper, solister og mye allsang. Min storebror spilte fiolin, onkel Helmer spilte orgel, mens andre i familien spilte tverrfløyter, pikkolofløyte og strengeinstrumenter. Gunhild Andreassen spilte piano. Kirka var full av mennesker og av julestemning. Fra da av fulgte julemusikken familien vår mellom all travelheten. Hjemme hadde pappa to spesielle juleplater han elska å sette på. En senere adventsøndag var så våre sangerne og musikerne på gjenvisitt i Grimstad Frikirke, sammen med kor og musikere der.
Julaften i butikken.
Endelig var den her. Dagen vi hadde telt ned til så lenge. Julaften måtte alt klaffe. Det var fullt kjør i butikken fra tidlig morgen. Hele butikkpersonalet var på plass, mamma, pappa, pluss tre butikkdamer, bæregutt og jeg. I dagene før hadde mamma bakt til jul. Sandkaker, kromkaker, serinakaker, sirupsnipper, sjokostriper, fattigmenn, smultringer, o.s.v. Så hadde hun satt tomtebrygg, eller juleøl, som alle i Lillesand kalte det. Ingen jul uten! Pappa var ivrig avholdsmann, alkohol var en forbannelse. Knudsen-familien stod sammen om den saken. Men «juleøl» var en sikker følgesvenn til alle julegodtene.
Som mange andre var vi alltid spent på om det ble hvit jul. For butikkfolket var det likevel viktig at det ikke kom for mye. Litt hvitt var greit, men ikke slik at det hindra ombringinga. De gangene det ble for mye hvitt, fikk vi en strevsom og hektisk dag, på nippet til at alt skjærte seg. Det hadde hendt, og det var en dårlig oppkjøring til julehelga. Mange flere kunder enn ellers ringte inn bestillingene sine og ville ha varer brakt til døra. I butikken måtte varene plukkes fram og stues i kasser eller kurver og settes klar til ombringing. Hvis snøen lava ned, var ofte brøyting og snøskuffing forsømt, og framkommeligheten så som så. Ærensgutter på sykkel eller til fots måtte streve seg fram til de mange hjem helt til mørket falt på. I 1958 fikk butikken egen varebil. Etter det ble ombringinga mer effektiv. Men så var også kundene blitt mange flere, og mer skulle ut. I tiden med ærensgutter hjalp storebroren min mye til. Senere var det jeg som var med pappa i bilen og hjalp med bæringa. Det var en selvfølge at jeg stilte opp, men jeg likte det. Jeg fikk være med inn i mange hjem og ble kjent med mange mennesker og mange måter å ha det på. Særlig når jula var nær, var det spennende å oppleve stemningen i så mange hus. Ofte vanka det små presanger, gode ord og hjemmebakte småkaker. Men det kunne også være sure miner fra de siste på bringerunden, fordi vi kom sent, eller de hadde venta så lenge. Hvis grunnen var at vi hadde stått fast i snøen underveis og måtte skuffe og dytte bilen fram, var det ekstra ‘snødent’. Men det var bare å smile og beklage. Pappa var veldig god til det. Da tinte de fleste opp og ønska god jul tilbake. Vi butikkbarn fikk tidlig i blodet at vi måtte være vennlig med kundene. De var grunnlaget for at familien vår hadde noe å leve av. Men slitne ble vi.
Til de korte pausene i butikken hadde mamma laga noe ekstra og spedd på med godterier til kaffen inne på kontoret. Det gikk mye kaffe, mens butikkdamene snakka og lo. Allerede som gutt ble også jeg en kaffedrikker. Like før stengetid økte trengselen på, og det danna seg køer foran disken og kassa. Men så stilna det brått av, og det var tid for rydding og gulvvask. Julefreden var i emning. Og først da holdt trøttheten på å overmanne oss. Alle kjente seg plutselig så ‘gåen’ og flåsete. Var stria virkelig over?
En julaften var mamma skikkelig lei av å si «God jul!» til alle hele tiden. Hun hadde sagt det tusen ganger i det siste, hver gang noen gikk ut av butikken. Dermed slapp hun seg løs og slang seg over en stabel med melsekker og ‘hausta’ med høy stemme: «God jul, god jul, og god jul med dere alle sammen! Nå kan dere bare ha det så godt!» Det gjaldt å få avreagert. Jeg var blitt så stor den gangen, at jeg forsto hvorfor. Og de andre forstod også. En real klem, før vi gikk hver til vårt, fungerte best.
Julekveld i hjemmene.
I stua vår over butikken var stemningen en annen. Her stod juletreet ferdig pynta. Vi hadde gjort det ferdig kvelden før, på Lillejulaften. Pappa hadde to juleplater vi var særlig glad i. På coveret til den ene var et stemningsfylt bilde i farger av ei lita jente foran et pynta tre med flotte julekuler. Ut fra radioen lød klangen av kirkeklokker etterfulgt av den flotteste korsang på tysk. «Stille nacht, heilige nacht», «Es ist ein ros entsprungen», «Oh tannenbaum, oh tannenbaum“ o.s.v. Innspillingen ble avslutta av ny klokkeklang. Så fulgte den andre juleplata vi hadde. Den var på engelsk med Westminster Abbey koret og Bach koret fra London. «Oh come, all ye faithful!» lød ut av høyttaleren. Høytiden kom smygende inn under huden med den sangen. Travelheten var glemt.
Nøyaktig kl. fem, skrudde pappa på radioprogrammet: «Julen ringes inn». Vi hørte kirkeklokker over det ganske land, mens julesanger strømmet ut fra radioen imellom hver. Nå begynte jula på ordentlig i de mange hjem! Mamma begynte å gjøre klar julematen, mens pappa og jeg hadde andre tradisjoner å følge opp: Vi samla sammen julepakker som vi hadde kjøpt til venner og andre i familien, pakka inn i fint julepapir med hyggelige hilsener i band rundt og bar ut i varebilen. Den var ennå varm etter all kjøringa tidligere på dagen. Så satte vi oss i bilen for å kjøre julerunden til våre nærmeste venner og slektninger i byen. Det var fast tradisjon at vi gjorde det nettopp på julekvelden. Alt var nå stille ute. Bare kirkeklokkene fra Lillesand kirke varsla julefreden. Lysene fra de mange stuene fortalte på en måte at nå var familiene der inne i ferd med å finne hverandre for den mest spesielle kvelden i året. Snart ville ingen være ute på gatene lenger.

Brøytekant ved Baker Knudsens hus, vinteren 1954. (Fra Agderbilder)
Vi banka og ringte på de forskjellige dørene og tråkket rett inn i stemningen rundt de de siste forberedelsene. En tur innom stua og kjøkkenet for å snuse hvordan det lå an, hilse «God jul», og få hilsen og småprat tilbake. Sjekke juletreet og legge pakker under, mens vi fikk tilbake presanger og hilsener på veien. Denne runden var noe jeg alltid gleda meg veldig til. Det lukta julemiddag av forskjellig slag. Særlig i bakerigården hos onkel Stoffer og tante Birgit dufta det fantastisk!. Hos tante Anna og tante Gudny var det alltid spesiell fin pynt. Her hadde de arva ‘amerikating’ fra deres onkel Thorvald, etter at han kom hjem fra mange år i USA. Hos onkel Helmer og tante Elna var det den flotteste musikk og de fineste kaker. Helmer hadde også vært i Amerika, og han var den mest musikkinteresserte i Knudsen-familien. Som utdannet konditor kunne han lage den flotteste kakepynt av marsipan og sukker: Blomsteroppsatser med både stilker og grønne blader, røde roser, fugler, ja, hvite svaner med lang, krom hals og utspilte vinger

Onkel Helmer kommer hjem fra Amerika vinteren 1956 og møtes av familien på Kjevik. Bak: Helmer og Elna. Foran f.v.: Sønnene Ole Tobias og Johan Severin. T.h.: Øyvind, storebror til Bjørn. (Knudsens familiealbum)
Etter å ha sett innom enda flere onkler og tanter, søskenbarn og venner, vendte pappa og jeg glade tilbake med bilen fylt av spennende presanger og gode hilsener. Hjemme hadde mamma gjort klar det siste for at vi skulle ha en fin julekveld sammen. Fra jeg var 5-6 år gammel til begynnelsen på 1960-tallet pleide vi å være bare fire: Mamma, pappa min bror Øyvind og jeg. Siden var Øyvind for det meste sammen med sin kjære Anna og svigerfamilien, for å komme til oss senere på kvelden. Det gav masse tid til hjemlig ro og hygge, sang, spill, utpakking av presanger og lek.
Romjul med store familiesamlinger.
Første juledag, kl. 11, var alle som kunne i familien, til høytidsmøte i Frikirka. Det nytta ikke å mukke på en slik dag. Ofte hadde jeg ønska å ta det med ro hjemme og leke med gavene jeg hadde fått kvelden før. Men kirka var full, og jeg syntes etter hvert slett ikke det var så verst å være med, delta på sangen, treffe venner og familie, høre hvordan julekvelden hadde vært hos andre, og hvilke gaver de hadde fått. For nettopp denne dagen begynte noe av det beste med hele jula:

Søsknene Knudsen med ektefeller i stua på bakerigården, fotografert på 1950-tallet. Bak f.v: Kari, Knut, Hildor, Helmer, Leif, Ågot, Kristoffer (Stoffer), Josef. I midten: Anna Langstrøm, Birgit, onkel Thorvald, Gudny, Jakob, Margit. Foran: Magnhild, Elna og Anna. Søsknene Johannes, Henry og Sigrid var gått bort da bildet ble tatt. (Fra Knudsens familiealbum)
Romjula var prega av de store familiesamlingene. Førstedag pleide hjemmet vårt å fylles med alle slektningene. Små og store kom til oss i Bergstø. Andre juledag var alle hos onkel Stoffer og tante Birgit i bakerigården. Det var høylydt prat, mye sang og musikk, god mat av mange slag, lek og moro. Mange i Knudsen-familien var gode til å fortelle historier. Ja, de elska å fortelle, mens barna satt med store øyne og fulgte med. Den ene historien fulgte på den andre som perler på en snor. Barna strålte når det kom til at onkel Stoffer hang opp et hvitt lerretet og gjorde klar til å vise lysbilder og fortelle fra sine reiser på sjøen. I noen sesonger seilte han på cruiseskip som baker eller stuert med Den Norske Amerikalinjes båter Bergensfjord og Sagafjord. Cruise var noe eventyrlig tidlig på 60-tallet. En luksus bare de rikeste kunne unne seg. Stoffer fortalte fra alle havnene og byene han hadde besøkt, og alt det utrolige han hadde sett. For oss virka det som han alltid greide å komme i kontakt med lokalbefolkningen over alt og fikk de til å vise ham rundt. Og han var god til å ta bilder. Han og sønnen, Eigil, hadde også vært på hvalfangst i Sørishavet en sesong. Mens onkel Jakob var sjøoffiser og hadde seilt i mange år på de syv hav, gjennom to verdenskriger og to forlis. Han hadde masse spennende å fortelle. Ja, onkel Leif var også sjømann og kokk. Men han var mer beskjeden. Og onkel Helmer hadde bodd i USA en tid, jobba som floor-legger og spilt orgel i flere amerikanske kirker. Også han hadde vært på hvalfangst.
De fleste i Knudsen-familien likte å diskutere. Av og til så ‘fillene føyk’, og hender slo i bordet. Her var mye engasjement og ulike oppfatninger av saker og ting. Også dette syntes vi gutter var spennende. Vi laga rollespill for oss sjøl og herma etter de voksne. Andre ganger var de voksne hjertens enige og slo ting dundrende fast. Da hørtes det ut for oss barn som ikke det gikk an å mene noe annet. Men når diskusjonene ble blåst av, var alle like gode venner.
Så kom instrumentene fram, og det skulle spilles og synges. Mye av kvelden gikk med til det. Onkel Helmer spilte trø-orgel. Noen spilte gitar, andre fløyte, og min bror spilte fiolin. Det danna seg trioer, kvartett og grupper. Tante Elna sang solo. Også barna måtte i ilden. Vi spilte kanskje blokkfløyte eller slo på rytmeinstrumenter. Jeg ble gjerne dytta fram for å synge solo: «En krybbe var vuggen som møtte ham her, det lille barn Jesus, vår frelser så kjær». Onkel Helmer syntes å like min lyse guttestemme. Det vanka applaus og skryt: «Mer, mer!» Da vi dro hver til vårt etter slike familiekvelder, var vi mette i magen og fylt med gode inntrykk og opplevelser. Etter romjula kom nyttår. Men det er en annen historie .
Minner som lever.
Når jeg 60-70 år senere minnes denne barndommens jul, er det ikke julehandelen og de gilde presangene jeg husker best, ikke de fine juleduftene, den gode julematen, kakene og de andre godteriene, julepynten, eller julelysene, selv om det hører med. Nei, det er lyden av de gode menneskene. Fortellingene, diskusjonene, sangen, musikken og latteren. Gleden av å ha hverandre og være noe for hverandre. Tilhørigheten, tryggheten og troen. Et barn tar det til seg som en selvfølge, uten at det er en selvfølge. I dag er alle disse stemmene stilnet. En hel generasjon av Knudsen-familien, alle min fars søsken, deres ektefeller og jevnaldrende er borte. Etterslekta er spredt og forgreina utover. Bakerigården i Østregate 8 står ennå, men er ute av slekta og rommer i dag noe annet. Det gamle bakeriet i bakgården er en brannruin og vil snart være helt borte. Butikken i Bergstø er gjort om til leiligheter etter at den ble nedlagt i 1970. I Lillesand er det ingen igjen av de lokale bakerne, ei heller selvstendige kolonialkjøpmenn. Det finnes dessuten få familier i vår tid som består av tolv søsken. Men minnene og fortellingene finnes. Og juletradisjonene holder minnene i live.