Dette er fortellingen om en 105 år gammel bil, som det bare finnes to igjen av i hele verden. Bilen finnes i dag i Lillesand og er under restaurering av omsorgsfulle hender i en privat garasje på Grøgårdsmyr. Vi besøkte verkstedet hjemme hos bilrestauratør Jon Ingar Borge for å høre mer av historien og se på den omfattende jobben med å bringe veteranen tilbake slik den en gang framstod.
Av Bjørn Knudsen Foto: Pål Osjord
En godværsdag midt i september tas hjemmesidens fotograf og jeg imot av Jon Ingar Borge i hans private verksted på Grøgårdsmyr. Verkstedet er en klenodie i seg selv, fylt som det er av spennende ting som bringer oss tilbake til fordums tider. Flasker i mange størrelser og fasonger, oppstilt mot innfallende lys som spiller regnbuens farger inn i rommet. Håndlagede beslag av smijern til de merkeligste bruk. Gamle lykter, deler av veteranmotorer og installasjoner, forhistoriske bilhjul med trespiler og selvfølgelig arbeidsbenker med verktøy av gammelt og nytt format. Og ikke minst vegger fulle av bilder, de fleste av gamle bilmodeller (og da snakker vi om bilens barndom for over 100 år siden), plantegninger og et forseggjort banner fra 1914, som en gang markerte 100-årsjubileet for grunnloven. På gulvet også stoler og et rundt bord med bunker av flere tegninger og dokumenter.
Men sentralt i rommet selve klenodiet over alle: På fire store spilehjul hviler rammen av en 105 år gammel bil med ratt og motor. Og ved siden står det nesten ferdige overbygget i tre, som skal plasseres oppå chassiset. Mens Jon Ingar viser og forteller, trigges historieinteressen i oss til nye nivåer. Dette er en T-Ford av 1917 bygget om til ambulansebil. Den deltok i slagmarken på Vestfronten i Frankrike under første verdenskrig og ble fraktet over Atlanteren av amerikanerne, da de sluttet seg til de allierte i året 1917. Alle de sentrale delene er originale, pusset, lakkert og tatt vare på. Det finnes bare én slik bil til i verden, kan Jon Ingar fortelle, og den befinner seg på et museum i Paris.
Og mens Jon Ingar forteller om hvordan han fikk nøyaktige plantegninger tilsendt fra Ford-fabrikken i Detroit, og hvordan han skaffet de ulike delene som manglet til bilen. -Mens han gir en innføring i alle de tekniske spesialitetene fra den tiden, om hvordan gir, overføringer og motor virker, hvordan lyktene lyste med olje, og hvordan styringen og bremser var innrettet, begynner vi å undres over historien til denne bilen. Hva gjorde den under Første Verdenskrig? Hvordan havnet den til slutt i Lillesand? Og hvilken vei har den fulgt gjennom de 105 årene den har eksistert?
Men før vi har svaret på det, viser Jon Ingar oss overbygget, som er nesten ferdig restaurert i tre. Noen deler er originale, mens mesteparten av treet selvfølgelig var for skrøpelig til å brukes videre. Det er nitidig bygget opp på nytt etter opprinnelige tegninger. Veggplankene er høvlet ned til riktig tykkelse, 15 mm, av ask, skrudd sammen med spesiallagede skruer og muttere, høvlet til og limt sammen, slik de en gang var. Alle tilhørende beslag er nysmidd av håndverksmed. Det buede taket er belagt med seilduk, innsatt med de rette stoffer. Utvendig er det malt i militær gønnfarge fra den tiden, mens innerveggene er hvite. Jon Ingar fikk til og med kjøpt inn tre originale sykebårer fra året 1917, som var til salgs i Nittedal. Tre sårede var antallet som kunne tas med om gangen i denne ambulansen. Også en hånddrevet sirene han viser oss fra den tiden, skal monteres på bilen.
Etter hvert, mens Jon Ingar beskriver hvordan bilhjulene måtte rulle over humpede veier og granathull med skadete soldater liggende og ynke seg på bårene, og bulderet fra kanoner og maskingevær gjallet rundt dem, begynner vi å føle oss hensatt til slagmarken for 105 år siden, der hundretusener av menn ble drept eller såret. Vi ser for oss bilen i aksjon. Menneskene fra den gang er alle sammen borte, men bilen gjenoppstår nå i garasjen.
Hvordan er den i alle dager kommet hit? Og når skal den rulle igjen til alles beskuelse?
Jon Ingar fortsetter:
Jeg ble først oppmerksom på denne bilen i 1975 i en omtale i Aftenposten. Da sto den i en låve på Igland, hos Per Igland. Karosseriet var vekk. Ingen trodde den gang at bilen ellers var original, fordi den var så godt bevart. Og den var ikke lett å selge. Så fikk jeg til et greit kjøp i 2014 og brakte den til Lillesand, som jeg flyttet til i 2011 fra Grimstad, der jeg hadde bodd i mange år. Etter tips fra T-Ford forum på nett fikk jeg kontakt med arkivet for biltegninger i bilens hjemby, Detroit. Herfra sendte de meg detaljerte tegninger. (Han viser oss noen av dem.) I bilen sto en vanlig Ford-motor med 22 HK. Så var det bare å starte restaureringa. Siden har mye av fritida gått med til dette. Det er umulig å telle arbeidstimer. Men det er ikke få.
5.400 biler ble bestilt til krigføringen. Dette er den første krigen der kjøretøy spilte en rolle, bare et par desennier etter at bilen ble oppfunnet. Da hadde Henry Ford revolusjonert industrien til masseproduksjon ved å innføre samlebåndet. En ny Ford rullet ut fra fabrikken hvert halve minutt, og ‘vanlige’ folk kunne etter hvert spare penger til å skaffe seg en. Men de fleste bilene fra krigen den gang er borte nå. Krigen slet dem ut. Denne bilen fartet nok til slagmarken på Vestfronten i ett sett og opplevde krigsdramaet på nært hold i de nesten to årene den var i tjeneste. Historien etter det er et mysterium og vil nok forbli det. Men at den er så godt bevart, tyder på at den ikke ble hardt brukt i årene etterpå. Vi vet at bilen mange år senere dukket opp på en gård i Hønefoss og ble satt inn i gårdsdriften. Der har den etterpå stått i fred, tørt og godt på en låve siden 1953, før den ble hentet inn til Igland og der ble stående på en annen låve. Resten må vi overlate til fantasien.
På slutten av besøket går Jon Ingar inn i huset og henter fram det vi kan kalle ‘rosinen i pølsa’. Med seg har han en full uniform for ambulansepersonell fra Første Verdenskrig. Den er sydd etter bestilling av ham på et indisk tekstilverksted som produserer den slags. Autentiske knapper er klar til å sys på. Så napper han fram en ekte sanitetshjelm med påskrift. Nå kan selv sjåføren kles opp slik han så ut den gang bilen var i tjeneste!
Det er et fantastisk prosjekt, sier jeg i det vi takker for oss – men når er den ferdig til å vises fram for allmuen?
-Til 17.mai – kommer det kontant – men uvisst hvilket år.

Dette er et originalfoto av en T-Ford ambulansebil fra 1917, med amerikanske kjennemerker og sidepresenning, samme modell som bilen under restaurering på Grøgårdsmyr.