Forberedelsen til årets sommerutstilling i Lillesand by- og sjøfartsmuseum, både i hovedhuset og i bakgården, er godt i gang. Snekkergruppen lager vindusutstillingen ut mot Nygårdsbakken.
Vindusutstillingen søker undertegnede å gjenskape arbeidslivet på Bergstøverven. Inspirasjon til dette er boken «Skipsbyggemesterenes tid», av Anne Tone Aanby, og gitt innsikt i alt som foregikk ved en verv.
Hver arbeidsoperasjon krevde sin ekspertise. Kjøl og spant og stevner skulle først på plass når et nytt skip skulle bygges. Spantene ble risset opp på et gulv de kalte spanteplanet. To arbeidsformenn gikk med malen rundt og fant tømmer som passet til akkurat det spantet. Men spant kunne også lages på et låvegulv og fraktes til verven. Sentring måtte til før forstevn og kjølsvin ble satt på plass. Halvspant, Judasører og Klystrær ble satt på før baug og baugspyd. Hekken, akterspeilet, brunnveggen før garnering, og dekksbjelker måtte på plass før det var klart for planking, nagling og driving. Alt dette og mere til er å finne i Aanbys bok. Her er en beskrivelse av driving hentet fra boken:
«Driving ble utført for å gjøre skuta tett. Det var tjæret stry de slo inn i natet mellom plankene. Mannen som dreiv, kalte de «drivar» noe som kunne gi kallenavn så som Tønnes drivar. Med drivjern og klapphammer slo han inn tjæret hamp som først var rullet til lange tau på buksekneet. Klamei var et langt drivjern med jernskaft som drev hampen godt inn. Når så skuta var drevet gikk de over med kokende bek og smurte med bekkosten over natene, for å tette og holde stryet glatt.»

Illustrasjon sirkelsag

HANDSAGSTILLING
Sirkelsag kom rundt 1860, men var ikke egnet til krumme emner så som til spante, ankerstokker, og lasken til kjøl og kjølsvin. Til det ble en «opp-og-ned-sag» brukt. En mann sto ovenpå og en annen under. Disse var fagfolk og ble kalt for «sagskjærere». På to minutter kunne de skjære en stokk som var 56 tommer lang og 7 tommer i diameter. De brukte 90 slag opp og ned på en slik skur. Det tok visstnok to måneder for to slike spesialarbeidere å skjære virke til en skute.

Lærer Klemmet Lofthus (1858-1940) som hadde vært i arbeid hos onkelen i Lillesand, som var rundholtmester og laget master, bommer og rær, skrev ned det han så og lærte på en Lillesandverv.
Her er litt av hans beskrivelse av en stabelavløping i 1873:
«Klokka to hva vanlig tid og la skipet gå. Så var gjengen sagt til å «ta blokkene». Folka krabba så inn under skuta med mokker, eit slag slegge, og kiler, til å slå laus blokkene. Dei tok til attanifrå og etter kvart som dei fekk blokkene vekk, seig kjølen ned på pannene. Dette var ein hard jobb for folka, trongt var det å få slag med mokkeren, og var så blokkene fulle av kvist og vridne i veden, var det ein varm jobb. Når dei var å komme om lag 2/3 framover mot baugen, lette trykket på dei fremste blokkene, og tidast kanta dei fremste blokkene når skuta tok til å sige. Og snart var ho i full fart mot sitt rette element. Tidt var ikkje arbeidsfolka å komne unna bolverket før skuta gjekk. Og så kom dei krabbande fram, svarte av tjøre, talg og grønsåpe og sveitte. Straks skuta var komen i sig, tok hurraer og veifting til av dei mange som var krabba om bord, og her var ungdomen i flertall. På land sto att svart av folk, menn og kvinner, og dei næraste på spanteplanet handtoks med reidarar og ynskte tillukke med «Folkefesten».
Men me er ikkje ferdige med spanteplanet. De hugsar bordet som var laga av skipsplankar. Nå var det komen i dusinvis med brennevins- og ølflasker og ei lang rad med drikkeglas. Og nå fekk dei som på ein eller annan måte var knytt til verven med sitt arbeid eller sine pengar, ein skjenk. Og var det nokon av tilskuerne som heldt seg framme, fekk dei sitt, og i den tida var det ikkje så mange som «sputta i glaset».

Tekst og bilder av Pål Osjord