Vestre Moland og Lillesand Historielag ønsker medlemmer og andre lokalhistorisk interesserte en riktig GOD JUL med et barndomsminne av Pål Osjord fra julen 1957. Pål Osjord, forfatter, kunst og håndverkslærer og styremedlem i historielaget, vokste opp i Stavanger, flyttet til Sørlandet og har i senere år bodd i Lillesand.

GLASSKULEN
Juletreet var kjøpt inn og pyntet. Pynten sto i en høy pappeske på kanten av loftsluken oppå det kalde loftet. Den sto urørt hele året og ble først tatt ned lille julaften sammen med juletrefoten. Oppi pappesken hadde julestemningen ligget og godgjort seg et helt år. Det var som om esken bulte og var nær ved å eksplodere av bare forventning. Forsiktig ble esken tatt ned. Forsiktig ble den åpnet. Forsiktig, nesten umerkelig steg stemningen opp av esken og tok mer og mer tak i stuen, la seg på veggene, gardinene og i luften. At en pappeske kunne inneholde så mye stemning og minner?!

Vi kunne se en kjempe-nese

Treet hadde Eivind plukket ut med storebrorautoritet. Han var født med en egen evne til å plukke ut de beste krabbene om høsten og det eneste rette juletreet til jul. Pyntingen dirigerte han med selvfølge, ja det kunne ikke være annerledes om treet skulle bli fint. De grønne barnålene ble forsynt med kurver og lenker i glanspapir, kuler formet som druer, som sitron, som eple, blanke lykter, trompeter som ga lyd om vi blåste forsiktig i, og kuler som var runde og blanke på den ene siden og innover-runde og orange-røde på den andre. Jeg kunne se et dyp i de kulene. Treet hadde fått glitter fra topp til tå, det var som julesnøen allikevel var kommet og samlet seg i blanke striper. De norske flaggene hadde blitt forkastet og henvist til pappesken og en kald jul på loftet. Det fikk være måte på sjåvinisme, hadde han Eivind sagt. Det var vi svært enige i, enda vi ikke forsto hva det betydde. Klyper til juletrelysene ble plassert der greinene hadde størst avstand. Vi hadde levende lys i mange farger; Gule – Røde – Lilla – Blå – Hvite. I toppen, glitterstjernen, brukt flere år, litt falmet og litt bøyde i stjernearmene. Men mest nennsomt, mest alvorlig var glasskulene. Skjøre var de. Hendene måtte formes i skåler når kulene skulle opp av esken og bæres med største forsiktighet. Helst måtte en holde pusten. Var meg og storesøster Elin heldige, fikk vi lov til å plassere de minst verdifulle, de lilla og gule. Men de blanke var det bare han Eivind som kunne ta i. For ikke å snakke om den største, den blankeste, større enn den største appelsin. Hendene mine var for små til å holde rundt den kulen, selv i drømme. Stakk vi nesen borti, kunne vi se en kjempe-nese omkranset av hele stuen. Da lo vi og kjente at julestemningen boblet i oss.

I barnehagen hadde jeg laget en egen adventskalender. En potet var pakket inn i sølvpapir. 24 fyrstikker hadde vi malt og stukket inn gjennom sølvpapiret. Hver morgen trakk jeg ut en fyrstikk. Nå var poteten tom. Bare blanke papiret sto igjen med 24 hull. Det var julaften.

Jeg hadde pyntet meg først av alle. Sto alene i stuen og kjente på varmen fra peisen. Konge-røkelse hang i luften. På kjøkkenet sto mor og gjorde i stand maten. Gås skulle vi ha. Fylt med svisker og mye annet. Skrelte poteter med saltsmak i overflaten og litt melete. Her var mye å se fram til. Jeg drev fra kjøkkenet til stuen og tilbake. Så på treet, som nå hadde fått de første pakkene under seg. Det var ikke lov å kjenne på de, til nød turte vi stryke over papiret og løfte forsiktig på pakkelappene. Til… Fra….. Navnene våre var fylt inn. Det kriblet i magen.

Jeg gikk bort til peisen der jule-veden var stappet inn. Det brant liflig, og konge-røkelsen som mor hadde skaffet fra byen, lå oppå peisen og ga fra seg den beste julelukten som tenkes kunne. Bak den gule stolen, som sto i hjørnet ved den afrikanske avguden vår, sto luftgeværet til storebror Eivind. Glemt i alle forberedelsene. Jeg hadde ikke lov til å bruke det, men på selve julaften var jo alt så fint at jeg syntes jeg i hvert fall kunne ta i det. Jeg gikk bak stolen og løftet det opp. Geværpipen hvilte på stolryggen. Jeg kjente på hvordan det var og holde i det. Og så trakk jeg av. Jeg visste jo godt at det ikke var ladd.
Poff, sa det. Jeg kvakk til. Det rykket i hendene mine. Og der rett foran øynene mine på treet så jeg hvordan kulen, den største, blankeste, vår stolthet og ære, delte seg i fillebiter og dryste ned på gulvet. Jeg satte med forskrekkelse og forsiktighet geværet ned på plass og gikk bort for å se på skadeverket. Det var ugjenkallelig. På gulvet så jeg innsiden av det som nettopp, og gjennom alle år hadde vært stort og blankt. Nå var det brunt og lite. På treet hang bare kuleholderen igjen i tråden. To ståltråder sprikte hjelpeløst ut. Resten var forsvunnet. Det var julestemningen også. Istedenfor hadde jeg fått en vond klump i magen.

Storebror ned trappen i tunge drønn

Jeg listet meg ut på kjøkkenet til en død gås fylt med svisker og mor som enda sto der i hverdags-skjørtet sitt, ulvehammen som vi kalte det.
-Du mor.
Hun skjønte med en gang at noe var som det ikke skulle være.
-Ja?
-Du huske den stora, blanka kulå? Den styssta me hadde?
-Hadde?
-Ja, eg visste ikkje at geværet va ladd.
-Va geværet te han Eivind ladd?? Sto det i stuå???
Mor måtte bli med inn for å se. Ned trappen i tunge drønn kom han storebror buldrene.

-Ka e det som har skjedd? Har den idioten rørt geværet mitt? Har han ødelagt kulå?
Men da ble mor sint, julaften eller ikke.
-Du må då vel begribe at du ikkje må sette fra deg et ladd luftgevær!!
-Eg glømte det, og det va bare appelsinskall i.
Han spaknet men ikke mer enn at han la til:
-Men du røre det ikkje ein aen gang! Han forsvant opp trappen.

Men julaften ble fin den. Med alt som hørte til. Gås fylte med svisker. Juletregang. Julesanger. Julepresanger. Nøtter. Dadler. Fiken. Brus.
Alt. Bort sett fra en stor blank kule.

Illustrasjoner: Pål Osjord