Lørdag 21. august 2021 feiret vi at det var 200 år siden Stortinget formaliserte Lillesands handelsrettigheter som ladested. Men hva var det egentlig vi feiret?
av Berit Eide Johnsen, professor i historie
Året var 1819. Den 26. oktober sendte de ledende kjøpmennene i Lillesand en søknad til Stortinget om å få formalisert ladestedets handelsrettigheter. To år senere, 17. august 1821, ble søknaden sanksjonert av Kong Carl Johan. Ladestedet Lillesand fikk rett til utførsel av norske produkter til Danmark.
Noen år tidligere, i 1814, hadde en utarmet kystbefolkning stått klar til å omstille seg fra en sjuårig krigs- og unntakstilstand til fred og ny giv innen handel og skipsfart. Men krigen ble fulgt av en relativt langvarig økonomisk stillstand. I tillegg skulle pengevesen, lover og regler – inkludert nye rammer for handel med utlandet – på plass. Først i 1820-årene kom et nytt internasjonalt økonomisk oppsving, som også ga seg utslag lokalt. I en slik situasjon var det viktig for Lillesand å ha de formelle rettighetene på plass.
Viktig med formelle rettigheter
Enkelte her i Lillesand hevdet at ladestedsrettighetene i 1821 ikke var noe å feire. Det bodde jo folk på Sanden før den tid. Og i søknaden fra 1819 stod: «Fra ældgammel Tid har Ladestedet Lillesand drevet en mere og mindre udstragt Handel […].» Begrepet «ladested» hadde altså lenge vært benyttet om Lillesand, og handel hadde det foregått her lenge. Dessuten var det jo først i 1830 at ladestedet fikk utvidede handelsrettigheter, dvs. formell rett til internasjonal handel. Og først i 1830 ble ladestedet skilt ut fra Vestre Moland med egne, faste grenser. Også andre viktige institusjoner som fremmet handelen og skipsfarten, kom på plass de følgende årene, som at Lillesand ble eget tollsted i 1834.
Men det var viktig å feire ladestedsrettighetene av 1821! Det var nemlig dette året, for første gang etter oppløsningen av foreningen med Danmark i 1814, at Lillesand ble anerkjent på høyeste hold som ladested, med de rettigheter som fulgte med. Og vedtaket 17. august var en forutsetning for de andre vedtakene, som gjorde at Lillesand kunne ekspandere som sjøfartsby de følgende årene. Det utløste så å si en kjedereaksjon eller en dominoeffekt som virkelig kom ladestedet til gode.
Alle byene langs Agderkysten fikk formalisert sine ladesteds- og kjøpstadsrettigheter i løpet av 1600-, 1700- og 1800-tallet. Som alle vet, proklamerte Christian Qvart at «her skal byen ligge», og Kristiansand ble kjøpstad allerede i 1641. Arendal og Risør fikk kjøpstadsrettigheter i 1723. Farsund fikk sine ladestedsrettigheter i 1795, Grimstad ble kjøpstad i 1816 og Mandal i 1821. Alle steder bodde det selvsagt folk – til dels mange folk – før rettighetene ble formalisert. Og begrepene losse- og ladested var vel innarbeidede begreper. Ladested er det vi nå kaller et lastested.
Sterk befolkningsøkning
Alv Ager-Hanssen konstaterer i den fine, lille boka Lillesand i eldre tid, at alt i steinalderen «må det ha fare folk over den grunnen som byen ligg på i dag». Men den første vi kjenner til som var bosatt her, er «Jens smed på Sanden», som er nevnt i 1610. Den neste som han nevner, er Jacob Jostssøn Ulff, som kom fra Austre Moland i juli 1633 og tok over som gjestgiver her. Siden slo flere seg ned på det som etter Kristiansands grunnleggelse i 1641 ikke lenger ble kalt Sanden, men «lille Sanden» eller «Lillesand».
På 1660-tallet hørte omkring 25 personer hjemme her. Antallet økte til omkring 50 midt på 1700-tallet. At folketallet på gården Lillesands grunn i 1801, ved den første landsomfattende folketellingen i Norge, var økt til hele 99, skyldtes for en stor del en «invasjon av jyder», konstaterer Ager-Hanssen. Mange kom fra det samme strøket i Vendsyssel. Men befolkningen i ladestedet vokste særlig sterkt ut over 1800-tallet; fra 183 i 1815, til 264 i 1825, til 431 i 1835, 571 i 1845, til 734 i 1855, til 1432 i 1876, og videre til et toppunkt i 1891 med 1508 innbyggere. Med andre ord: Befolkningen ble 15-doblet på 90 år. Også folketallet like utenfor ladestedets grenser økte kraftig. Hovedgrunnen til at det skjedde, var at forholdene lå til rette – og ble lagt til rette – for handel og skipsfart.
Søknad sendt i oktober 1819
At Lillesand skulle få formalisert sine rettigheter, ble særlig viktig etter at Grimstad – den største konkurrenten i øst – ble opphøyd til kjøpstad i 1816. Grimstad var som handels- og sjøfartsby en god del større enn Lillesand, og nå lå den an til å ekspandere ytterligere. Lillesand og Tvedestrand stod igjen som de eneste langs Agderkysten uten formaliserte rettigheter.
Møglestu- huset til Steener og Severine Steenersen
26. oktober 1819 sendte «Lillesands Handlende» en søknad til Stortinget om å «erholde» – dvs. få tildelt – handelsrettigheter for ladestedet. Hvem var de næringsdrivende som stod bak søknaden? Det var først og fremst Steener Steenersen, den største handelsmannen – og den eneste som titulerte seg kjøpmann og skipsreder – på denne tiden. Han eide hele 11 av de 16 skipene som var hjemmehørende i Lillesandsdistriktet i 1820. Skipene hans var de desidert største, og utgjorde hele 95 prosent av flåten målt i drektighet. Steenersens svoger Niels Jusnæss var også med. Det samme var Lars Hammer og Niels Møller, som var blant de som eide mindre fartøyer. Det var disse, sammen med sogneprest Hans Jacob Grøgaards eldste sønn Johannes Grøgaard, som ønsket å få formalisert handelsrettighetene. Særlig Hammer og Grøgaard ekspanderte og markerte seg innen Lillesands handel og skipsfart de følgende årene.
På Stortinget ble saken fulgt opp av Jacob Aall – den kjente eieren av Næs jernverk ved Tvedestrand, samfunnsbyggeren og forfatteren. Han var sogneprest Hans Jacob Grøgaards nære venn fra grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Den 1. februar 1821 møtte Aall på det tredje ordinære (eller ordentlige, som det het) Stortinget etter 1814. Søknaden ble koplet til et forslag om at innbyggerne på Nedeneskysten skulle få beholde sine hevdvunne handelsrettigheter fra dansketiden, de såkalte Nedenes-privilegiene. De hadde gitt allmuen på både norsk og dansk side av Skagerrak rett til å drive handel direkte med hverandre utenom kjøpstedene. Fra Nedenes-kysten ble eksportert trelast og jern, mens korn og andre landbruksprodukter kom i retur. Jacob Aall foreslo at Nedenes len måtte forbli i besittelse av «de det forundte Privilegier til Fart og Handel paa Danmark». Samtidig ba han om at ladestedene Lillesand og Tvedestrand «maae forundes samme Rettigheder, som andre Ladestæder i det søndenfjeldske Norge».
Grunnen til at saken nå kom opp, var at rettighetene vedrørende lokalhandelen mellom Jylland og Nedeneskysten så vel som de to ladestedenes status syntes uklar etter oppløsningen av foreningen med Danmark i 1814. Odelstinget bemerket nemlig 26. juli 1821, da saken ble debattert, at Lillesand og Tvedestrand til da hadde hatt «visse bestemte Ladesteds-Rettigheder […] hvortil de egentlig ikke kunne ansees at have været berettigede». Komiteen som skulle utarbeide skatteloven, konstaterte at begge de nevnte steder «aldeles ingen Handelsrettighed have».
Handelsrettighetene godkjennes
Jacob Aall fikk ikke gjennomslag for å beholde Nedenes-privilegiene. Derimot fikk han gjennomslag for sitt forslag om handelsrettigheter for Lillesand og Tvedestrand. «Revisionscommitteens Indstilling om Tvedestrands og Lillesands Rettigheder som Losse- og Ladesteder» ble bifalt av Odelstinget mot fire stemmer 26. juli 1821. Innstillingen fikk deretter enstemmig tilslutning av Lagtinget 2. august. Etter at loven dagen etter hadde blitt vedtatt av et samlet Storting, ble den sanksjonert av Kongen 17. august og igjen lagt fram for Stortinget 21. august. Slik var teksten i «Lov, angaaende Tvedestrands og Lillesands Handels-Rettigheder»:
Tvedestrand og Lillesand tilstaaes Rettighed at udføre Norske Producter til Danmark, samt fra dette Rige igjen at indføre og i Norge forhandle Danske Producter; dog maae ingen Lossen og Laden finde Sted, uden under Opsyn af vedkommende Toldbetjente, og efterat behørig Anmeldelse, overensstemmende med de angaaende Toldvæsenet udgivne Love, paa nærmeste Toldkammer i Forveien er skeet.
Den 17. august 1821 fikk altså ladestedet Lillesand formelt rett til å utføre norske produkter til Danmark og innføre og forhandle danske produkter. Alle varer som skulle losses og lastes, måtte anmeldes til de lokale tollbetjentene, som på det tidspunktet hørte inn under Grimstad tolldistrikt. Men om dette alltid skjedde, er en helt annen sak.
Forutsetning for vekst
Disse handelsrettighetene var en forutsetning for veksten i trelasteksporten og skipsfarten. De var viktige for befolkningsveksten og den økonomiske velstanden som startet opp i 1820-årene. Men rettighetene som Lillesand fikk i 1821, var likevel ikke tilstrekkelig.
Fremdeles var den øvrige utenrikshandelen uavklart. Og fortsatt var grensene mot Vestre Moland flytende. Først 26. mai 1830 fikk Lillesand utvidede handelsrettigheter, som gjaldt retten til internasjonal handel. Faste grenser fikk ladestedet Lillesand like etter, ved grenseoppgangsforretning 12. og 13. juni 1830. Grensene ble stadfestet ved kongelig resolusjon 3. oktober samme år.
Hvor viktige var handelsrettighetene for den vekst og velstand ladestedet opplevde videre ut over 1800-tallet? De var medvirkende til en langt sterkere økonomisk vekst i ladestedet Lillesand enn på bygdene i Vestre Moland og Høvåg, inkludert uthavnene. I 1801 hadde folketallet i uthavnene Flørenes (med Humløya, Humlesund og Bergsøya) og Brekkestø vært omtrent som i Lillesand, henholdsvis 95 og 91. Men nå dro Lillesand fra. Handelsrettighetene var nemlig en suksessfaktor. De la til rette for deltakelse i internasjonal handel og skipsfart i vekstperioden, noe som befestet stillingen til handelsborgerskapet i ladestedet, og også ga rom for gründere. Folk strømmet til Lillesand fra fjern og nær for å ta del i – og bli en del av – det økonomiske eventyret.
Lillesands ladestedsrettigheter hadde særlig betydning i de viktige 1830-årene, da handelen og skipsfarten kom seg på fote igjen etter den vanskelige etterkrigstiden. Men de særlige rettighetene og privilegiene som kjøpstedene og ladestedene hadde, ble allerede innskrenket med handelsloven av 1842. På denne tiden var forøvrig de gamle båndene mellom den overordnede kjøpstaden og de underordnede ladestedene løsnet. Innføringen av formannskapslovene (med folkevalgte kommunestyrer) i 1837 hadde vært medvirkende til det. I 1857 kom ytterligere lovbestemmelser som innebar at kjøpstedenes og ladestedenes monopol i realiteten ble opphevet. Fra dette tidspunkt kunne handel også drives lovlig på bygdene.
Liberalismen preget lovgivningen etter midten av århundret, både nasjonalt og internasjonalt. Det store skillet kom da den britiske Navigasjonsakten – loven som hadde begrenset andre nasjoners handel og skipsfart på Storbritannia – ble opphevet fra 1. januar 1850. Deltakelse i internasjonale skipsfart var nå fri. Og ladestedet Lillesand fortsatte å vokse.
Litteratur:
Alv Ager-Hanssen. Lillesand i eldre tid. Faksimileutgave v/ Vestre Moland og Lillesand Historielag 1999.
Berit Eide Johnsen: Lillesands historie 1800-1850. Cappelen Damm Akademisk 2017.
Artikkelen har vært publisert i Lillesands-Posten 17.08.2021
Bilder i artikkelen: Agderbilder/Lillesand by- og sjøfartsmuseum
