Høvåg museums- og historielag avholdt årsmøte torsdag 23. mars 2023. Web-redaksjonen var til stede for egentlig bare høre på foredraget etter selve årsmøtet, om rutebåtene i Høvåg. Da vi åpnet døren var årsmøtet ikke ferdig. Vi kom midt i regnskapet. Lokalet i Herredshuset, var fylt til randen av folk, men vi ble vinket inn mot et par tomme stoler og fant en plass. Regnskapet tok sin tid, en i salen hadde mange kommentarer og spørsmål. Ved årsmøtets slutt fikk vi overvære valget og at ledervervet ikke er lett å bli kvitt når en først har det, så et år til for Halvard Vesterhus.
Når årsmøtesakene var ferdige, var det tid til en lang kaffepause. Ingen gjorde tegn til å ville gå. Hvor mange som bor i Høvåg vet jeg ikke, men storparten av de eldre må være medlemmer i historielaget, og det med entusiasme.
Til forskjell fra Vestre Moland og Lillesand Historielag, så har de i Høvåg, i tillegg til sine arrangementer for medlemmene, også ansvar for flere bygg, så som Høvåg museum, Isefjær mølle, Gamle Hellesund skole, Kornbrekkesaga og en potetkjeller i Hæstad. Til hvert bygg hører en arbeidsgruppe som arrangerer dugnader. Kan disse oppgavene være bakgrunn for det store engasjement? Det å gjøre noe sammen skaper ofte mer samhold enn det å prate og lytte.
D/S Skjold i Sundet ved Justøya som gikk i passasjertrafikk til 1945. Agderbilder/ Lillesand by- og sjøfartsmuseum
Etter kaffepausen var det Øystein Nilsen sin tur til å snakke om Rutebåtene i Høvåg. Få båter var særegne for Høvåg så det dreide seg om båter som også gikk til Lillesand, med noen unntak. Det hele begynte på 1870 tallet. Fra 1874 seilte dampskipet Agder. Fra 1876 kom D/S Aktiv som var på 54 fot, bygget i Hamburg og i 1894 økte lengden og ble en båt på 83 fot, navnet var Alfen. Men båten som folk minnes som en av de flotteste, var D/S Skjold. Bygget i 1876 i fart på Sandefjord, deretter Tromsø, begge steder med andre navn, for å bli solgt til Lillesand i 1891 under navnet Skjold. Den røde plysjinnredningen og de flotte lugarene gjorde sterkt inntrykk og ga følelse av storhet.
Båter som bare gikk i Høvåg var for eksempel Otra 1 som betjente ruten Kvåsefjorden – Kristiansand. Turen tok tre timer med mange stopp og mange melkespann. Motorbåten Otra 2 overtok og kunne hente så mye som 60 melkespann på et sted. Den hadde isbod der melken ble oppbevart. Andre viktige varer var jern, fisk, frukt, poteter, kalver, griser, post og aviser På den tiden var alkefangst en viktig næring. Jegerne kastet seie-lever i sjøen, noe som samlet måker som igjen tiltrakk seg alkene. Men i stedet for lever fikk de blyhagl. Fuglene måtte henges med nebbet ned slik at de hvite brystfjærene ikke fikk blod på seg til festbordene til storfolk i Kristiansand.
Båtene Ågerøya, 1949, Morten og Silius, 1951-52 ble nevnt og fort glemt, for den båten som tok folks hjerter etter savnet av Skjold, kom i 1941 og var selveste Øya. Når det navnet ble nevnt steg temperaturen i lokalet med flere grader. Foredragsholderens respekt for båten kom frem da hans blikk for over forsamlingen og havnet på Lillesands egen Vidar Sørbotten. Vidar var 10 år da faren hans ble ansatt om bord i 1958. og en viktig kilde til mye av det som er skrevet om Øya og som foredragsholderen hadde som kildemateriale.
Vidar fikk være med på noen turer, noe kaptein Østerberg likte dårlig. Men i 1959 kom en ny kaptein, Kremer, og hans innstilling til barn om bord var en annen. Fra den dag var Vidar ofte med om bord, noe han forteller om i boka «Tider som mødes»
For Øystein skjedde en stor begivenhet i 1956. Amerikabåten Bergensfjord kom på sin jomfrutur til Kristiansand men var for stor til å legge til. Øya ble hyret som skyssbåt, og Øystein som da var da 9 år, fikk entre amerikabåten og sett det flunkende nye skipet fra innsiden. Det som møtte ham var et lyshav.
Vidar fortalte om hva Øya hadde med seg av last; mest dagligvarer til butikkene, post og tunge fat med olje og bensin. Ukas forsyning med mel til alle bakerne i Lillesand kom også med Øya på en bestemt dag. Vidar kunne fortalt mye mer men overlot heller ordet til foredragsholderen.
Øystein tok over og fortalte at han som guttunge plukket blåveis og konvaller om våren og dro med Øya til Kristiansand. Han og en kamerat fikk gå omkring på byens kafeer og selge bukettene. Fortjenesten kom aldri tilbake til Høvåg for de to fant butikken til Gustav Pedersen som solgte lekebiler, helt nymotens, med reservehjul på taket til å svinge forhjulene.
Livet ombord på Øya kunne være riktig behagelig fordi eksosrøret gikk opp gjennom styrehuset. Den som ikke styrte satt da med ryggen til røret og nøt varmen. Et eksempel på kaptein Kremers toleranse overfor barn var da to jenter besøkte styrehuset og fikk låne kapteinens lue. Det gikk ikke bedre enn at de sloss om lua som i kampens hete seilte ut av vinduet og havnet på sjøen. Kremer bare lo, snudde Øya med passasjer, varer og alt, og fikk plukket lua opp midtfjords. Litt forsinkelser var både mannskap og passasjerer vant med. Så langt Øysteins fortellinger.
Vidar hadde så mye å fortelle om Øya at han kunne ha holdt på lenge, noe han ikke gjorde. Men det håper jeg han vil gjøre når vårt historielag tar temaet Øya opp en gang på høsten.
