Onkel Tom var kystfisker og bodde på Vessøy for et par generasjoner siden. Vessøy ligger i Eide sogn like øst for Auesøya og innseilingen til Kalveldfjorden. Han var morbror og onkel til Ole Tobias Knudsen. Her forteller han om en spesiell barndomsopplevelse i sjøbua til onkel Tom.
Inne i onkel Toms sjøbu sto det ei stor tønne halvfull med illeluktende levertran. Innholdet produserte onkel Tom selv. Det hang alltid en lerretspose i solveggen på sjøbua med ei lita bøtte under. I posen samlet Tom all fiskelever som ble til overs, når dagens fangst var sløya og levert på Fiskebrygga i Lillesand. Når sola stekte, smeltet levra, og de illeluktende, uappetittlige, men likevel verdifulle trandråpene dryppet ned i bøtta. Og det som lå i bøtta, havnet etter hvert i den store tønna inn i bua. Utover høsten og vinteren ble dette brukt som impregnering til all slags tauverk og garn av hamp og bomull. Nylontau og syntetiske produkter fantes ikke, så her var det snakk om å være sjølhjulpen og utnytte ressursene best mulig. Gratis impregnering var gull verd for en fattig fisker. Sammen med trantønna oppbevarte onkel Tom uendelig mange spennende ting i skibbua si, og den var et eldorado for oss barn. Ikke minst var den et ypperlig sted å gjemme seg når hele flokken av fettere og kusiner lekte gjemsel på det lille småbruket til mormor. Under en av disse gjemsellekene hadde jeg funnet det perfekte gjemmestedet. Jeg hadde klart å klatre opp på trevet i onkel Toms sjøbu, der jeg balanserte på løse planker. Det var da jeg skulle krype litt lengre frem for å få bedre oversikt, at det fatale skjedde. To løse planker gav etter. Jeg mistet fotfestet og falt. Landingen ble katastrofal. Jeg landet midt i trantønna til onkel.
Sjøbua med trantønna til onkel Tom
Alle som var med på leken, hørte rabalderet og plasket, og kom løpende, men da de møtte meg i døra, forsto de hva som hadde skjedd. De holdt god avstand. For en stank! Ute på brygga ble jeg midtpunktet i en stor sirkel av fettere, kusiner, tanter og onkler. Alle lo og ropte i munnen på hverandre. Men min mor var nok mest bekymret for hvordan hun i alle dager skulle få vasket rene klærne mine, mens jeg nok har en mistanke om at onkel Tom var overgitt over all den møysommelig oppsparte tranen som gikk til spille. Jeg kan ikke huske at hendelsen førte til noen straffereaksjoner, men det jeg kan huske, er at jeg valgte å hoppe i sjøen for å skylle av meg det verste av elendigheta.
I ettertid har jeg gjort meg noen tanker om mitt forhold til tran. Det kan hende at denne opplevelsen er årsaken til at jeg hater tran, og har store problemer med å svelge selv den minste skje med Møllers tran. Jeg spiser ikke fiskelever og er svært vàr for fet fisk som har ligget aldri så lite for lenge før den blir tilberedt. Det sies jo at kroppen husker bedre enn hjernen.
