Søndag 3. september var høstens dato for Skinnelangs. Mellom 30 og 40 personer møtte ved Tveide stasjon i grått, men varmt vær. Ved Skilssteinene fikk vi første orientering. Om hva skinnelangs var, fortalt av stifteren selv, Erlend Garåsen. Carl Frederik Thorsager redegjorde for hoved- og sidespor på den nedlagte jernbanestrekningen og Martin Birkeland la til en undring rundt Skilsteinene, hvorfor er de ikke undersøkt arkeologisk?
Fra Tveide stasjon fulgte vi den gamle hovedveien til Birkeland, og kikket ned i det gjengrodde terrenget der banen en gang gikk. Etter flere stans og flere redegjørelser, kom vi inn på den opprinnelige traseen, som vi fulgte til neste stans, akkurat der hvor den gamle hovedveien krysset jernbanen. Der ligger et hus som gjennom tidene har vært snekkerverksted. Verkstedet utviklet et eget produkt, verpekasser, som ble solgt over hele landet. Bygningen og krysset ga virkelig fra seg et historisk sus, det var som om veien, jernbanen og virksomheten var nærværende.
Var det bom ved krysspunktet ble det spurt. Nei, her måtte folk passe seg, men de hørte nok at toget kom og visste å se seg for. Banestrekningen hadde bare en bom, og det var inne ved Oddekleiva i Lillesand. En bom på den ene siden, betjent med et waiertrekk fra stasjonen. Men stasjonsmesteren syntes ikke det var trygt nok og foretrakk å gå de få meterne opp til krysset og selv dirigere trafikken, advare unger på kjelke vinterstid og ellers passe på.
Traseen videre gikk til muren med banens krappeste sving. En radius på 60 meter, og en mur bygget opp av stein som ble sprengt ut til en skjæring lenger fremme. Vi fikk høre hvordan ingeniør Sontum hadde vurdert og tenkt, regnet masse og høyder. Det gjaldt hele tiden å finne billigste løsning. Steinene som ble sprengt ut et sted måtte brukes i mur et annet sted, og det gjaldt å finne riktig forhold, slik at det ikke ble noe overskudd av stein som måtte fraktes bort, eller underskudd som måtte fraktes inn. Ingeniør Sontum var en meget god og hans beregninger stemte. Da det alltid gjaldt å finne minste motstands vei, fikk enhver jernbanetrase på norske jernbaner mange kurver.
Et ønske om å lyssette traseen med solcelle-lys er under utredning, noe som førte til en assosiasjon. Lillesand Flaksvandbanen hadde telefonlinjer mellom stasjonene, lenge før dette ble utbredt ellers i landet. Stasjonsmestrene måtte holde kontakt og påse at de to vognsettene på banen ikke kom på kollisjonskurs.
Hva et kippspor er og hvor dette lå, fikk vi opplysninger om. De to sporvekslerne ved kippsporet ble funnet i skogen og den ene står nå på Grasham museum. På Birkeland stanset vi ved broen som gikk over Kvennebekken, hvoretter vi fulgte sidespor-traseen inn mot Birkeland sentrum. Ved lokomotivet fikk vi høre om stasjonsbygningen som ble flyttet og deretter gikk opp i fyren på lokomotivene på Setesdalsbanen. Et Birkenes Minne gikk opp i røyk.
Folk stimlet opp mot Tobias jorde hvor medbrakt niste ble funnet frem. Her sto tidsvitnet Bjarne Bjorvatn opp og fortalte levende om
togets nærvær og fascinasjon i hans barndom. Barn langs linja lå klistret til vindusrutene når toget passerte, og de gangene lokomotiv hjulene begynte å spinne på toppen av bakken, sto gnist havet til værs opp skorsteinen, og var i barneøyne et møte med underet. Alle Birkeland-gutter ville bli enten lokfører, fyrbøter eller konduktører. Sorgen var stor da toget stilnet og jernbanesporet fjernet. Men noe godt kom det ut av det, sporet fikk nå navnet kjærlighetsstien og mangt et forhold startet der.
På Grasham fikk vi først en orientering om melkeruta, og den imponerende dugnadsinnsatsen som er lagt ned. Noe timeantall er ikke registrert, slikt papirarbeid er det ikke tid til. Melkeruta har fått form og vil bli ferdig til 17. mai, men noe år er ikke satt.
På Grasham kunne vi også fordype oss i banens historie og kart og gjenstander ble studert i detalj. Skinnelangs 2023 var over og alle dro beriket hjem.
Pål Osjord 
