To nye, lokalhistoriske bøker, og hvordan de ble til.

En ny lokalhistorisk bok om folk og deres virke ut fra bygda Skuggevik bør vekke oppmerksomhet hos alle med interesse for Lillesandsområdet i vår nære fortid.  Den kom mot slutten av fjoråret og har tittelen: Liv og leven og en fabrikk i Skuggevik, forfattet av Merete Heldal og Kari Michelsen. På fronbildet ser vi fra venstre Merethe Heldal og Kari Michelsen med hver sin bok. Foto: Pål Osjord.

Bokomtale og intervju med forfatterne.

Av Bjørn Knudsen

Fabrikken det er snakk om, kaltes bare Treullfabrikken (eg. Sørlandets Træuldfabrik). Den var i drift mellom 1922 og 1960. Merete skriver i forordet at den var en av det første i sitt slag og en av de beste i landet. Etter nedleggelsen i 1960 dominerte fortsatt synet av driftsbygningen som et landemerke i mange år på høyden ned mot Skuggevik, når du seilte gjennom Blindleia eller inn Skallefjorden. Brukt som lager og båtopplag inntil den i 1986, med båter og motorer og gammelt inventar, en septembernatt brant ned til grunnen. Brannvesenet kunne lite gjøre for å redde den gamle fabrikken.

Fortellingen om Merete Heldals (f. Skuggevik) slekt og tilknytning til bygda i Vestre Moland rett vest for Lillesand er spennende lokalhistorisk lesing. Slektas forgreininger bringer oss bl.a. til Brekkestø, Kragsøya og helt til USA. Det var flere generasjoner loser, sjøfolk, fiskere, fiskehandlere, og altså eiere og drivere av Treullsfabrikken – foruten at det en tid også ble drevet revefarm. Slikt blir det selvfølgelig mange historier av. Kvinnenes rolle er dessuten levende beskrevet.

Boka er rikt illustrert og har et format der bildene gjør seg godt. Forfatterne har lagt ned et stort og grundig arbeid med kildene og skildret kystfolkets liv og levnet med et perspektiv som strekker seg over 300 år. De mange bevarte brevene gir personene og begivenhetene liv.

Redaksjonen besøkte de to forfatterne hjemme hos Kari Michelsen en dag i januar for å spørre mer om denne boka og en lignende bok som var kommet litt før. Hvordan var bøkene blitt til, og hvilke kilder bygget de på? Den første boka var ferdig i 2018 og hadde tittelen: Kvinnenes Brekkestø med undertittelen: Anne Serine Nilsen og hennes slekt.

Møte med de to forfatterne.

Disse damene er tydelig mer enn vanlig interessert i slektshistorie og lokalhistorie, ja, ganske hekta på det. Hver på sin måte har de spesielle forutsetninger for å jobbe med stoffet.

Merete Heldal svarer at hun alltid har vært interessert i det som er gammelt. På loftet hun arvet etter bestefar Bugge, kom hun over kasser med gamle bilder og brev, godt bevarte. «Dette må tas vare på og presenteres for etterslekta», tenkte hun da. «Men hvordan?» I tillegg kjente hun til en farmor i Brekkestø, som hadde etterlatt både bilder og mye annet som minnet om fortida. Og hun husket mange historier som var fortalt om slekta før henne. Problemet var bare at hun ikke følte seg god nok til å skrive en slektshistorie. Så i 2014, akkurat i rette tid, ble hun kjent med Kari…

Det viste seg at de hadde felles interesser. Kari syntes materialet Merete hadde funnet var kjempeinteressant – og Kari både kunne og likte å skrive!

Kari Michelsen er opprinnelig fra Lillesand hun også, med slekt knyttet til Sandsmyra og Rosenberg. Men hun bodde flere steder i landet, før hun flyttet tilbake til Lillesand i 2003 som pensjonist sammen med ektemannen. Utdannet som cand.philol. med historie i fagkretsen, hadde hun jobba i forlag, i musikkformidling, hatt en periode på universitetet i Trondheim, vært musikkonsulent i NRK og vært redaktør for utgivelse av et 6-binds musikkleksikon. Etter hun kom tilbake til Lillesand, har hun gjort sin innsats i vårt historielag. Over en tiårs-periode var hun redaktør for våre årsskrift, inklusiv nr. 11, 12 og 13. «Jeg liker å skrive», tilstår hun, «men gøyest er det å forske og få fram ny kunnskap».

Det er tydelig at vennskapet og samarbeidet mellom de to damene, så ulike, men med felles interesser for historie, har vært svært gunstig. «Vi har hatt mye gøy, mens vi arbeidet med kildene til de to bøkene», sier Merete. «Jeg tenkte i begynnelsen at vi kunne få til en slektshistorie, som jeg ville spre i familien», fortsetter hun, «men det ble jo så mye mer. Nå er det blitt to pene bøker som interesserer mange, og en tredje er på vei.» «Vi skal ikke røpe for mye om det», sier Kari, «men det dreier seg om min slekt: Sagaen om landhandleren på Rosenberg. Vi har funnet 21 protokoller og minst 130 brev etter min bestefar Jakob Simonsen, som forteller mye om den første butikken på Sandsmyr og Rosenberg-gården vis a vis.»

Liv og leven i Skuggevik.

Merete forteller videre:

Den gamle treullfabrikken i Skuggevik.

«Utgangspunktet for den siste boka var fabrikken i Skuggevik. Vi bor jo på selve fabrikktomta med den fantastiske utsikten over Blindleia og Skallefjorden, i huset vi bygde etter at branntomta var ryddet. Heldigvis var papirer og redskaper fra fabrikken reddet unna før brannen. Og vi kom over mer og mer under arbeidet. Etter hvert kunne vi skrive Skuggeviks historie helt fra 1760-tallet: Om Skuggevik-slekta gjennom 8-9 generasjoner – 10 medregnet de siste barna. Bestefar var dessuten 10 søsken, så det er mye å fortelle om. Mange bilder dukket opp fra havna, Kragsøya, veien, revegården, salg av treull eller pels til kunder, samt arbeidsfolka og deres aktiviteter. Også barna syntes det var moro å være med på oppdagelsene av fortida. Og Kari bidro med å finne mer på Nasjonalbiblioteket og i Digitalarkivet. Vi dykket i dypet av kildene, leste matrikler og studerte jordkvaliteten på interessante eiendommer. Så delte vi på skrivinga. Etter hvert ble vi ordentlig kjent med forfedrene og deres bedrifter.»

Kvinnenes Brekkestø – Den første boka.

En losskøyte går ut. Maleri av Carl Wilhelm Barth, 1887.

Med utgangspunkt i slekta på Brekkestø ble den første boka en historie om livet i en typisk uthavn under seilskutetida, og det som kom etterpå. Vi kan lese om losene, sjøfolka, fiskerne og det farefulle livet på havet. Men også om somrene, kunstnere som besøkte stedet, gjestene som skrev bøker eller malte malerier, de mange pensjonatene som vokste fram, utvandringen til Amerika, kontakten over havet, som gikk begge veier, og om utfordringene med sykdom og savn. Uthavna var på mange måter et sentrum for aktiviteter i seilskutetida, der livet svingte med årstidene. Tekniske nyvinninger, som telefon og telegraf, elektrisk strøm og gatelys var tidlig på plass, til forskjell fra mange innlandsbygder. Bokas særtrekk er likevel vektleggelsen av kvinnenes rolle i denne tiden. De var selvstendige kvinner, som var gode til å utnytte mulighetene de hadde, mens mennene var borte i lange tider om gangen. Eller kanskje var de sjømannsenker med ansvar for en større barneflokk. Eller de trådte til og hjalp andre som kom i nød. Samtidig var de poståpnere, som rodde ut til postbåten hver dag for å hente og fordele posten. De var ‘telegrafistinner’, butikkdamer, småbrukere, pensjonatvertinner – og sto modeller for kjente kunstmalere. Og selvfølgelig var de husmødre og barneoppdragere. Uthavnene var dessuten kjent for å holde en høy standard på renslighet og orden, en påvirkning fra det som var kravet til sjøs. Fortellingene trer fram levende for oss gjennom fotografier, personlige brev og dokumenter, stilig gjengitt på det store sideformatet.

Fra Brekkestø på 1930-tallet. Anne Serines hus til høyre.

«Syk pike» av maleren Janna Kielland Lund, 1913 i Brekkestø

Anne Serine Nilsen med 5 av barna.

Vi er nysgjerrige på hva samarbeidet mellom Merete og Kari vil frambringe i fortsettelsen.  I mellomtiden kan det være en god ide for mange av oss å ta en titt på de to første bøkene:

Merete Heldal og Kari Michelsen: «Kvinnenes Brekkestø – Anne Serine Nilsen og hennes slekt»

Merete Heldal og Kari Michelsen: «Liv og leven og en fabrikk i Skuggevik»

(Alle bildene i artikkelen er hentet fra de to bøkene.)